Remo Rehder

Remo Rehder
Daglig leder, gründer mob; +47 90511055

epost: remo@farmenas.com

Remo er Farmens ubestridte høvding og en av gründerne som startet moroa i 1996. Har også en Master of Science - Strategy and Management fra Handelshøjskolen i Aarhus.

Han har jobbet i musikkbransjen siden han startet Farmen i 1996, og er en ihuga musikkelsker. Forøvrig er han også en av gründerne bak nettstedet brettspillguiden.no.

Remos topp 10 album

Ja, da har jeg fått i oppgave å lage en liste over de 10 mest innflytelsesrike platene i mitt liv. Ikke spesielt enkelt. Jeg fant tidlig musikk spennende, og lå MYE med headphones på stuegulvet som liten/ung. I første rekke sjekket jeg mine foreldres sterkt begrensede samling, men ble vel egentlig ikke "bitt" før min onkel gav meg sin singlesamling fra slutten av 60 til begynnelsen av 70-årene. Han hadde heldigvis et litt annet forhold til musikk enn mine foreldre, og jeg fant perler med Rolling Stones, Jimi Hendrix, the Doors, Ten Years After, Focus etc.

Jeg var fremdeles for opptatt av fotball og skolegang til å la musikken virkelig ta meg. Det skjedde ikke før en nabo gav meg Thin Lizzy "Black rose", AC/DC "Highway to hell" og Uriah Heep "Magician's birthday". Sammen med en noe eldre kamerat startet de første dykkene ut i en ny utrolig verden. Vi fant fort Sweet, Slade, Kiss, Queen, men den Store Oppvåkningen skjedde ikke før jeg hos den lokale platepusheren plutselig fant Motorhead "Ace of Spades", Judas Priest "British steel" og AC/DC "Back in black". Fra da av var det vel egentlig ingen vei tilbake.

Gjennom å gå bakover fant jeg Jerry Lee Lewis, Chuck Berry, Led Zeppelin og Black Sabbath, samtidig ble jeg sammen med mine jevnaldrende utsatt for the Clash, Sham 69, Lords of the new church og resten av den britiske punkscenen samtidig som vi hadde store opplevelser på diverse konserter i Drammenshallen. Derifra gikk veien via en del mer eller mindre langlevde forhold til tidens navn til blues og roots-bølgen på starten av 90-tallet. Her ble jeg igjen dratt inn i en virvelvind av nye inntrykk, ny lærdom og MANGE gode opplevelser på tidens viktigste musikksted i Oslo; Cruise Cafe (RIP). (Jeg tror rekordåret mitt er 1992 hvor jeg var på 95 konserter, hvor sikkert 90 av dem var på Cruise. Antageligvis kunne jeg kalles inventar). Siden mye av denne sjangeren blir utøvd på akustiske instrumenter, første dette til at jeg har fått en varig svakhet for akustiske utøvere.

Etter mye tankevirksomhet og ikke minst rettferdiggjøring har jeg kommet frem til denne listen:

	AC/DC: Highway to hell Mitt første STORE kick. Den gangen var de helt rå, og Bon's tekster var en sak for seg selv. Platen fulgte meg og noen få kamerater gjennom ungdomsskolen, så jeg har mange kjære minner til denne. Det er fremdels få som rocker som Ac/Dc. De har gjort enkel rock til en ren kunstform - et tettere band skal du lete lenge etter.
	The Clash: London Calling Hva kan en si? Betong Hysteria med "Snuten kommer" blir liksom barneversjonen når du blir utsatt for "Guns of Brixton". Det var noe helt spesielt med denne comboen; attitude, tekster og et troverdig sosialt engasjement som vel oppleves som noe mer interessant enn de fleste samtidige punkband. Synd de ledende herrer aldri ble venner igjen - nå er det dessverre for sent…
	Melissa Ethridge: Melissa Ethridge Eneste kvinne på lista. Hmm. Det er kanskje ikke så bra, men ettersom jeg aldri har interessert meg for popmusikk har jeg måttet finne kvinner i rocken, og der er det dessverre ikke for mange kan matche gutta. Melissas debutplate endret mitt syn på visesang (?!) radikalt. Nerven på denne platen er fullt på høyde om ikke høyere enn det meste gutta klarer. Er det mulig å skrive bedre låter om altoppslukende begjær enn "Like the way I do" og "Bring me some water"? Neppe.
	The Havalinas: the Havalinas WHOW! Denne kom fra intet. På min ukentlige tur til platepusheren for å se på nyhetene kom jeg over denne skiva. Coolt cover - den må jeg låne med meg hjem. Jeg tror ikke denne platen forlot platespilleren på en måned. Et sinnsykt fett lydbilde (fett i forstand skakt og annerledes), masse med rare perkusjonsting og tekster som absolutt kunne bringe Springsteen og the Clash sammen. Jeg fikk en av mine aller største konsertopplevelser med Tim & Co på Chateau Neuf på slutten av deres legendariske turne. Har siden dette sannsynligvis forblitt Tim Scott McConnells største fan.
	Marillion: Script for Jester's tear Tilfeldigheter. Jeg tror det var gjennom et eller annet program på radio - som jeg nesten aldri har lyttet til - at jeg hørte låta "He knows you know". Ok. Det burde vært Genesis, men sånn ble det ikke. Personlig så får jeg nok mer ut av Fish sine tekster enn herr Gabriel sine fra 10-året før. Jeg fant også et par likesinnede og vi var vel motvekten til alle Cure og Ultravox fans på festene i denne perioden. Heldigvis for oss - dessverre for dem. Også her en fantastisk konsertopplevelse. Denne gang i Askerhallen.
	Metallica: Master of Puppets Etter at jeg hadde funnet det absolutt råeste som kunne fåes på plate - Motorhead "Ace of Spades" - trodde jeg, ble jeg grundig overrasket av Metallicas debut plate "Kill 'em all". Den stod liksom ikke løpet, selv om den var et bud på hva som skulle komme. Med unntak av Springsteen, Waits og AC/DC er nok mitt forhold til Metallica et av de sterkeste. Det grunner nok ut i at Metallica fornyet seg på hver plate og herr Hetfield klarte å holde seg aktuell tekstelig i forhold til min egen oppvekst. Nå har de jo blitt mastadonter i verdensrocken - men er fremdeles ett band en ikke skal kimse av.
	Pink Floyd: Wish you were here Hvem er ikke påvirket av dette albumet? Uten tvil Pink Floyds beste album, selv om både "Dark side of the moon" og "the Wall" har hatt større kommersiell fremgang. Hovedgrunnen for meg ligger nok i at det fremdeles er menneskelige følelser igjen på denne platen. Det er det selvfølgelig også på "the Wall", men det blir en mer abstrakt øvelse. Jeg har vel tall på antall nachspiel hvor denne har kommet frem, og den er fremdeles like velkommen.
	Santana: Abraxas Dette er vel den eneste overlevende fra mine foreldres platesamling, men det er jo ikke akkurat noen dårlig Robinson. Min forkjærlighet for perkusjon kommer mest sannsynlig herifra. Ellers er det vel få gitarister som kommer opp med så velplasserte og følelsesladede gitarsoli. Eller kanskje rettere; gjorde. Uansett så var denne en av favorittskivene på hjemme-alene-festene i min ungdom. "Black magic woman" var en av svært få låter som fikk meg vekk fra bordet og ut i vill leting etter en kvinnelig dansepartner.
	Sixteen horsepower: Sackcloth 'n' ashes Gode gamle BEAT er vel skylden til at denne platen kom på listen. Etter å ha lest en utrolig kritikk, måtte jeg jo sjekke ut dette merkelig bandet som mikset de merkligste musikkstiler. Jo da, den viste seg å innfri alle forhåpninger. Bare coveret til denne platen er genialt; 3 "Deliverance" aktige hillbillier titter på deg. Samtidig sier dette egentlig ganske mye om innholdet. Åpningssporene "I seen what I saw" og "Black soul choir" er fremdeles noe av det ypperste og råeste jeg vet om. Mer nerve og angstfylt, nærmest klaustrofobisk hybrid av alt gammelt og kjært tror jeg ikke finnes. Å mikse sammen gospel, country, rockabilly og blues til mikstur som er helt din egen krever et lysende hode. Også her må jeg legge til en svært så minnerik konsertopplevelse; Gamla i Oslo, men en noe oppjaget Skjeklesæter løpende foran scenen for å stoppe folk fra å stage-dive! Sterkt.
	Springsteen: Darkness on the edge of town Ok, jeg innrømmer det med en gang; jeg oppdaget ikke Springsteen før jeg en hel sommer ble hjernevasket med "the river" på stranden av en annen ungdomsgjeng vi heldigvis delte stranden med. Når det er sagt, så tok det allikevel litt tid før jeg tok affære. Det skjedde ikke før Bokklubben hadde en Springsteen boks som medlemstilbud året etter (eller når det var). Etter å ha godt kronologisk til verks, som enhver annen musikkidiot, kom jeg til rosinen i pølsa; "Darkness" Finnes det en mer desperat skive om det å gå fra ungdommelig overmot og bekymringsløshet til å bli innhentet av voksenlivet? Jeg har ikke hørt den enda. Alt fra coverbildene forstår du at her vil du ikke bli presentert for lettvint pop. Desperatheten er til å ta og føle på allerede ved første akkord. "Racing in the streets" og "Darkness" kan fremdeles gi meg en våt øyekrok.

Et par ord om norsk musikk:
Jeg oppdaget norsk musikkliv svært sent. Ikke før jeg tilfeldigvis ble presentert for en demo av Jokkes "Alt kan repareres" høsten før jeg var russ, begynte jeg å interessere meg for hva som skjedde her til lands. Derifra kom jeg over en fantastisk skive og en nærmest genial single med selskapskoellegene og Oslobandet Electrobugs. Deretter var det De Press "Block to block". Etter det tok det noen år igjen før jeg igjen fikk åpnet øyene, men da var jeg på full fart inn i denne merkelige og interessante bransjen.

Til sist må jeg bare benytte muligheten til å si at det definitivt mangler mange store både plater og artister som har gitt meg mange år med glede. Noen av disse er; Chichasaw Mudd Puppies, Mark Curry, Robert Johnson, Bob Dylan, Tom Waits, Neil Young, Lords of the New Church, Judas Priest, Blue Rode, Steve Earle, Eels, Todd Snider, John Prine, Manfred Man, Morphine, Bonnie Raitt, Johnny Cash, Red Hot chilli peppers, Frank Zappa, Rage against the machine, Stabbing westward, Iron Maiden, Black Sabbath, Sade, Beastie Boys, NWA, T-bone Burnett, U2, John Campbell, Peter Case, The The, Randy Newman, Black Crows, All about Eve, John Hiatt, Faith No More, Ben Harper, Pearl Jam, Nirvana, Billy Joel, Billy Idol, Paul Kelly, Dead Kennedys, King's X, G. Love & John Mellencamp.