Erik Brataas

Erik Brataas
Web, internett, gründer mob; +47 91511357

epost: erik@farmenas.com

Erik og Remo startet Farmen sammen i 1996. Har nesten 10 års fartstid fra platesjappe i Sandvika, dernest 6 år innen salg av musikk til forhandlere, og jobber nå som daglig leder for Phonofile AS som håndterer nettløsninger på vegne av en lang rekke norske plateselskap.

Eriks topp 10 album

Å lage en liste over de 10 skivene som har betydd mest for meg er en større utfordring enn jeg egentlig hadde trodd.
Jeg har her bevist ikke tatt med norske utgivelser; det får komme som en egen liste når jeg får tid en gang. Ingen nevnt, ingen glemt (i denne omgang).

	Tom Waits: Blue Valentine Med låta “Christmas card from a hooker in Minneapolis” kunne egentlig resten av skiva innehold coverversjoner av Village People, og den hadde fortsatt vært på Topp10-lista! Heldigvis ville Waits det annerledes, og ”Blue Valentine” er en enestående skive med gjennomført strålende låtmateriale; melodiøs, skeiv, jazza, og med Waits fantastiske vokal som alltid gir ordene mening. I det hele tatt kunne denne lista godt inneholdt kun Waits-plater, men det hadde jo blitt litt kjedelig… ” Blue Valentine” er rett og slett en perfekt plate!
	R.E.M.: Fables of the reconstruction Dette er kanskje den platen som i størst grad har endret retning på min musikksmak. Før ”Fables…” var jeg på hvileløs søken etter MIN musikk og innom både nevnelige og (ikke minst) unevnelige genre, og så vips; R.E.M. ordner opp og forteller meg at slik skal musikk høres ut. Jeg tror det er stemningen og harmoniene i låtene til Michael Stipe & co som fanget meg først, skranglet, men likevel harmonisk musikk med foten godt plantet i rocken. Både før og siden har R.E.M. gitt meg store opplevelser både pr skive og pr scene.
	Bob Dylan: Blood on the tracks Når det gjelder Dylan er det mange å velge mellom, men jeg lander nok på at “Blood on the Tracks” er Dylans flotteste skive. Etter noen retningsløse utgivelser i forkant kom ”Blood on the Tracks” med et knippe enormt sterke låter; her handler det om tapt kjærlighet, om å finne fred med seg selv og andre dype problemstillinger, skrevet på en så intens måte at den graver seg langt inn i sjelen til lytteren. Instrumenteringen er litt countryaktig, og sitter perfekt til tekstene.
	Violent Femmes: Hallowed Ground Det var en ut-av-kroppen-opplevelse å se Violent Femmes på Chateau Neuf i (ca) 1985. Der kom vi, to velkledde unge menn fra beste vestkant, og rundt oss sto det tjukt av svartkledde blitzere med skrikende hårfarger og festa hemningsløst. For øvrig var ukjente DeLillos oppvarmingsband. Dette er og blir den kuleste country-pønk-skiva jeg vet om. Energien, drivet, den spinkle vokalen til Gorden Gano – alt stemmer!
	Bruce Springsteen: Nebraska Det var liksom blitt “in” å ha oppdaget Springsteen med “The river”. For meg var det først med den lavmælte, helakustiske oppfølgeren ”Nebraska” at jeg for alvor tok av. Makan til arbeidersanger finnes ikke på denne siden av Youngstorget! Utrolig stemningsfullt, intenst tilstedeværende, rett og slett en bauta innen singer/songwriter-segmentet.
	Havalinas: Havalinas Denne skiva kom fra intet og tok meg med storm. Energien, trøkket, tekstene, vokalen. Musikk i Springsteen-land, men med mye mer BALLER! Remo og jeg var skjønt enige; dette var en killer-skive! Havalinas turnerte heldigvis intenst i en periode, og vi fikk med oss alt som var av konserter. Verden har i ettertid vært god mot oss og vi har fått anledning til å jobbe med Tim Scott over en lengre periode.
	Red Hot Chili Peppers: Blood+sugar+sex+magic Dette albumet kom i en periode da jeg egentlig syntes at rocken generelt var oppskrytt, men dæven steike; dette er et funky album med et sinnsykt trøkk!
	Lone Justice: Lone Justice Ingen andre skiver kan fremvise større spilleglede og entusiasme enn den første utgivelsen til Lone Justice. Dette er hæla-i-taket countryrock, fremført på en så til de grader sjarmerende måte at eventuelle svakheter feies til side. En kort periode var Maria McKee den eneste (musikalske) kvinnen i mitt liv, men senere soloutgivelser og Lone Justiceutgivelser skuffet intenst.
	Randy Newman – Good old boys Ganske enkelt en genial skive. Bitende, ironiske tekster om amerikansk middelklasse, fremført med en humor og varme av den sorten som gjør at man blir øm og reflekterende på en gang. Skjønner? Randy Newman er en av de virkelig store låtskriverne i moderne tid, og selv om albumproduksjonen tidsvis spriker, er det knapt noen som kan vise til en like imponerende liste over go'biter.
	Melissa Etheridge: Melissa Etheridge Nok et debutalbum som uten forvarsel dundret inn i min musikkverden med imponerende kraft. Det er vel ikke fritt for at jeg tidvis har hatt samme forhold til kvinnelige artister som til kvinnefotball; altså vurdert som uinteressant. Men debutalbumet til Melissa Etheridge skriker etter oppmerksomhet, i all sin intense tilstedev ærelse, strålende tekster og intense fremførelse.